Den gangen jeg lærte tre års pensum på tre dager

Jeg har alltid visst at jeg liker å drøye gjøremål i det lengste. Spesielt gjøremål som er kjedelige, som å støvsuge eller brette sammen klær, vaske biler, eller som i dette tilfellet; pugge til eksamen. Som en klok hvemnåenn en gang sa: «Jeg jobber best unde press.» Det betyr at jeg ikke gidder å gjøre noe før jeg må, og da må jeg gjerne gjøre veldig mye, på veldig kort tid.

Jeg har tatt allmenn påbygging som privatist, og var en enslig liten muntlig norskeksamen fra det store, hellige målet: studiekompetanse. Jeg meldte meg opp til eksamen på siste frist (naturligvis). Da jeg fikk eksamensdato, hadde jeg god tid. Da jeg bestilte bok nummer to som skulle brukes til særemnet, hadde jeg god tid. Da jeg hadde lest ferdig begge bøkene til særemnet, så trengte jeg ikke skrive det enda, jeg hadde jo god tid! 

Veldig god tid, hadde jeg. Helt til jeg satt i bursdagsselskapet til Ane, fredag 29. november, og plutselig ble truffet i trynet av en Miley Cyrus Wrecking ball med: «Du har eksamen tirsdag 3. desember. Nå til tirsdag.» risset inn med blod og barnetårer. Heldigvis lot jeg ikke en sånn nyhet ødelegge festen. Jeg hadde jo tross alt helt til tirsdag, på meg. 

Lørdag kom, og klokka var litt i seneste laget da jeg åpna øynene. Ting tar tid, særlig om morgenen. Også på lørdager. Derfor er det naturlig å anta at jeg hadde en god grunn til å ikke begynne lesingen før halv tre på ettermiddagen. 

Jeg vil benytte sjansen nå til å påpeke at når jeg faktisk gjør noe, så gjør jeg det med hele meg. Det betyr at jeg låste meg inn på soverommet, uten pc, uten Fredrik og uten hunder, med alle bøkene og notatboka strødd rundt meg i senga. Og her ble jeg. Jeg leste om språkhistorie på 1800-tallet. Om unionsoppløsningen med Danmark. Om dansk skriftspråk og norsk talemål. Om P.A. Munch, Knud Knudsen og Ivar Aasen. Jeg lagde tidslinjer. Jeg illustrerte. Jeg noterte alt det viktige. Språkpolitikk. Romantikken. Realisme. Naturalisme. Rigsmaal og landsmaal. Reformer. Jeg leste 200 år med norsk språkhistorie. 

Klokka kvart på fire hadde jeg lest alt om norsk språk, og fire sider om samisk. Kvart på fire. På natta. All prokrastinasjon samlet opp over ett år, omgjort til intens viljestyrke. Særemnet fikk vente til i morgen. 

Søndag våknet jeg og visste hva som ventet. Det er aldri bra å starte dagen med å tenke på hva som venter, med mindre man tenker at det som venter, det er kaffe, og det skal smake som diamanter dyppet i håp og kjærlighet. Selvsagt klarte jeg ikke gjøre noe denne dagen. Det var jo søndag! Til og med Jesus slappa av på søndag. Jeg var helt tømt for energi. Orket ikke løfte blikket, engang. Jeg så på filmatiseringen av Tatt av Kvinnen, for inspirasjon. Tatt av Kvinnen var tross alt en av bøkene jeg skulle skrive om i særemnet. Jeg fikk ikke inspirasjon. I alle fall ikke riktig type inspirasjon. Jeg fortsatte med å se på en film til. Og lage popkorn. 

Mandag, og jeg var på jobb fra åtte til fire. Jo nærmere klokka ble fire, jo nærmere var jeg å MÅTTE skrive særemnet. Jeg inngikk en avtale med Ane (verdens største norskentusiast og beste venn, som orket å hjelpe meg i desperasjonens time). Jeg klappet sammen noe som kunne ligne på noe, sendte det til henne, også ringte hun meg for å peke meg i riktig retning. Jeg fikk så vanvittig mange gode tips og pekere, og på mandag kveld satt jeg med et fullført særemne! Jeg hadde fått fri fra jobb tirsdag, og eksamen startet klokka halv fem på ettermiddagen. Tirsdagen skulle brukes til å pugge analyse og tolkning, fordi det er noe jeg er virkelig dårlig på, og noe som gjør meg fly forbanna (ikke skriv et dikt om en elv og noen steiner og si at det symboliserer kommunikasjonen mennesker imellom! Nei! Det symboliserer en elv og noen steiner)! Mitt største mareritt var å få analyse/tolkning av DIKT på eksamen. Vekkeklokka ringte klokka ni. Nope. Kvart over ni. Bare litt til. Halv ti. Dyna er så god og vaaarm. Kvart på ti. Nei, nå er det ikke noe vits, jeg klarte ikke å stå opp tidig uansett! 

På en eller annen måte klarte jeg å slepe meg ut av senga halv elleve, og fikk i meg nok kaffe til å holde meg i gang mens jeg leste om analyse og tolkning, forskjellen mellom de nordiske språkene, og pugget de litterære epokene, og hvilke særtrekk de hadde. Litt før fire kjørte vi ned til skolen der eksamen skulle holdes. Jeg fant noen andre som skulle ta norsk-eksamen, og satte meg sammen med dem for å skravle. Førstemann inn skulle inn halv fem, og jeg var nummer tre på lista. God tid til å skravle. 

Damen hentet meg, og plasserte meg i et klasserom. Jeg skulle trekke en oppgave, og forberede meg i 30 minutter. Så skulle jeg ha 30 minutters presentasjon, delt inn i særemne, oppgave en og oppgave to. Hun holdt oppgavene forventningsfullt foran meg, med baksiden mot meg, så jeg ikke skulle se hva jeg trakk. Jeg kunne se gjennom arkene. Ikke hva det stod på andre siden, men jeg så at minst to av oppgavene hadde vedlegg med dikt på seg, og de skulle ikke jeg ha! Jeg trakk en som det så ut som ikke hadde dikt på. Damen gikk. Jeg så på oppgavene som var trykket på arket foran meg. Jeg kunne nesten ikke tro det. DET VAR OPPGAVER OM TING JEG KUNNE NOE OM! Norsk språkhistorie på 1800-tallet! Alt jeg hadde pugget på lørdag! Og norrøn litteratur! Ting som ikke er dødskjedelig! Jeg kastet meg over arkene som jeg hadde fått til å notere på. Følte minuttene renne avgårde. Jeg må huske å få med så mye! Herregud, penn, SKRIV! Plutselig var damen der og hentet meg igjen! Jeg hadde ikke engang SETT på vedlegget! 

Jeg ble tatt inn i et nytt klasserom, og hilste på sensor. Den andre damen kom, og satte seg. De spurte om oppgaven min, og hva jeg hadde skrevet særemne om. Jeg snakket om særemnet. Sensor spurte: «Syns du VIRKELIG det var to gode bøker å sammenligne?» Jeg sa ja. Var de ikke det? Har jeg ødelagt alt allerede? Nei, de er vel bra, de? Jeg snakket om forfatterne og tidene og kvinnerollene. Til slutt var jeg tom for ord. «Ja, vi går vel videre, da.» sa sensor. 

Jeg snakket om norrøn litteratur. De stilte spørsmål. Jeg svarte. Ante ikke om jeg svarte riktig, eller om jeg svarte på det de spurte om. Følte flere ganger at jeg hadde snakket, og at det egentlig kanskje skulle være et poeng med dette her, og holder jeg ikke på å svare på et spørsmål? Hva spurte hun om? «Eh, så ja..» 

Plutselig spurte de ikke om noe mer, de ba meg gå på gangen, jeg var ferdig. De skulle diskutere karakter. Jeg gikk på gangen. Hvorfor gikk det så fort? Det har ikke gått en halvtime allerede? Jeg tror jeg svarte på alt, ihvertfall. De spurte jo ikke om noe mer! Jeg må ihvertfall få fire. Vær så snill, ihvertfall fire? 

Damen hentet meg igjen, sa at det ikke tok så lang tid. Nei, det gjorde det ikke. Det tok ikke lang tid i det hele tatt. 

«Ja, her var det ingen tvil, du fikk seks!» 

 

 

 

Sann historie. Jeg gliser fortsatt.