Bloggdedikering

Dette er et blogginnlegg dedikert til Eruanna!

Den 6. august 2008 var jeg stor i kjeften som vanlig, og skrev ” Jeg har ikke engang dødd, og jeg har alltid innbilt meg at man dør når det er tordenvær, jeg skrev en stil om det en gang, kan grave den frem og legge den ut her.” Vel, i dag er dagen. Eruanna, dette er til deg:

Det er kveld, og  utenfor vinduene kan man se en hel fremvisning av lys og lyd. Skyenes konge, Tordensky, slipper ut sin vrede i form av lynglimt og rabalder. Innenfor vinduene, godt gjemt under dyna, med stikkontaktene bortført langt vekk fra hullene i veggen og med telys som eneste lyskilde, finner du meg.

Hellig overbevist om at lyn og torden er en definisjon på straff nøye tilrettelagt meg, befinner jeg meg langt under dyna, helst i min egen lille fantasiverden der solskinn og sommerfugler ikke er til å unngå. Dersom jeg, av en eller annen grunn skulle komme i uhell for å anerkjenne min eksistens i den virkelige verden, vil den varmesøkende Tordensky merke meg fortere enn en hai merker en dråpe blod i havet. Tordensky vil så få meg innenfor rekkevidde, sikte inn, og skyte ut lynet av all kraft og energi, bare for å straffe meg for gårsdagens grønnsaker som aldri ble spist opp.

Forskere sier at man er trygg fra  lynet dersom man ikke er det høyeste punktet. Jeg sier nei! Det er da helt åpenbart at den blodtørstige Tordensky kun er ute etter å drepe! Finn mål, sikt inn og skyt. Hva skal man da skyte disse kjedelige trærne for, om man kan grille et forskremt, lite vesen som har det tryggest under dyna? Tordensky bryr seg da ikke om hva forskerene har å si, Tordensky har egen vilje, og den bruker han.

Enkelte ganger kommer Tordensky en tur innom bare for å skremme meg litt. Spesielt i høstmånedene ser dette ut til å underfolde Tordensky ekstra mye. Andre ganger, når han virkelig vil straffe meg, holder han på i flere timer. Timer med leting, prøving og feiling. Heldigvis har ikke Tordensky funnet med enda, men jeg vet det er meg han leter etter.

Hadde jeg bare klart å bli en normal person, en som rydder opp etter seg, spiser opp grønnsakene sine og som sier unnskyld etter en rap. Om jeg bare ble som alle andre ville jeg ha sluppet å ha Tordensky på nakken hele tiden. Jeg ville sluppet å få smake hans vrede om jeg bare hadde lagt på penger på bøssene med det røde korset på. Det er ikke lett å være meg. Om jeg bare hadde vært damen bak meg i bussen, hun med handleposer fra Kiwi, på gulvet til venstre, og vesken i fanget. Da hadde livet vært så mye enklere. Ingen Tordensky. Ingen forskere som prøver å hjernevaske meg til å tro at Tordensky ikke er farlig. Bare meg og posene på gulvet til venstre og veska i fanget. På bussen på vei til et plettfritt hjem. Hjem for å spise alle grønnsakene mine.

Slik er det dessverre ikke. Jeg er hun som gjemmer seg bort under dyna mens Tordensky er på leting etter meg. Hun som drømmer seg bort til et sted der sola skinner og sommerfuglene leker, mens sannheten er at regner pisker på vinduet, tordenet braker og lynet blinker. Jeg er hun unormale, hun som ikke spiser opp alle grønnsakene mine.

Tja. Nå har du lest en stil jeg skrev da jeg gikk på skolen. Fritidsproblemer? Still deg det spørsmålet, smak på ordet, du vil nok finne deg selv veldig kjent med i framtida. Uansett, Eruanna, håper du ble mere glad enn sur, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke liker den teksten noe særlig, men det gjorde visst satans avkom – læreren, og siden du og gjorde det til en viss grad, så håper jeg du kan kose deg og at jeg allikevel får beholde livet i noen år til.