Prestasjonsangst

Det kiler i magen når jeg ser på bloggen. Jeg blir fylt av prestasjonsangst, og får bilder i hodet av forventningsfulle blogglesere (vel, venner som ikke har noe bedre å finne på). Jeg får tanker om at bloggen må fylles med noe meningsfullt hver dag – hele tiden. Selvsagt vet jeg at det ikke er sånn, en og annen stikker kanskje innom et øyeblikk og skumleser ordene som ramler ut av “munnen” på meg, og tenker ikke mer over det, før de fyker til neste blogg eller blogger litt selv. Når jeg ser på andres blogger syns jeg de er så mye finere og bedre enn min. De ER jo faktisk fylt av noe meningsfullt, fine bilder eller noe morsomt. Noe som er interessant å lese. Jeg vil også ha en interessant blogg, men tanken på det får angsten til å stige opp i brystet, og presse på som en ballong. I et tappert forsøk på å fylle opp bloggen, ender det opp med at jeg pumper den med syting om hvor vanskelig det er å blogge. En dag skal jeg komme sterkere tilbake, jeg skal ha noe interessant å blogge om, og mine trofaste venner, og andre som stikker hodet innom for å skumlese, skal sitte som i transe mens de leser, ivrig etter å lese mer, men tvilende, fordi de ikke vil at det skal slutte. Etter den bloggen kommer prestasjonsangsten til å blomstre som aldri før, og alle hjerter gleder seg.