Depresjon

Det er mørkt. Alt er mørkt, over alt, alltid. Jeg kan stå opp på morgenen som vanlig, oppføre meg som vanlig, gjøre det som er forventet av meg. Når jeg er ferdig med å oppfylle forventningene blir det mørkt igjen. Jeg har ikke lyst til å spise, jeg har ikke lyst til å drikke, jeg har ikke lyst til å sitte, jeg har ikke lyst til å stå. Jeg har ikke lyst til å ha folk rundt meg, og jeg har ikke lyst til å vite hva som skjer når jeg ikke har det. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe, og jeg orker ikke gi av meg selv. Hver kveld tenker jeg på alt jeg burde gjort. Ofte tenker jeg på hva jeg bør si, hvordan jeg bør oppføre meg, og hva jeg bør føle. Jeg klarer å gjøre det som er forventet av meg, og ikke noe mer. Aldri noe mer lenger.

Jeg kan plutselig komme på en ting som skjedde da det var liv i meg, da jeg hadde lyst til ting, også kan jeg smile for meg selv. Det varer bare i noen sekunder, men det er nok til å holde meg gående. Tanken om at det var bedre før, og at det vil bli bedre en eller annen gang. Hvis jeg hadde maktet det hadde jeg gledet meg. Gledet meg til å handle jule- og bursdaggaver, gledet meg til kulda og snøen som gjør det litt lysere, til julelysene folk henger opp, til å kikke inn i vinduene til folk og se stjerner og juletrær, til stillheten og roen som snøen bringer med seg. Men jeg gleder meg ikke til noe, ikke enda.

Jeg er for varm og for kald og det er ubehagelig å leve. Mat smaker ikke noe, vann er ikke nok. Jeg hører på musikk som jeg pleide å høre på for evigheter siden, da jeg var et annet sted og gjorde noe annet, men jeg klarer ikke å få det til å bety noe. Jeg klarer ikke å lese bøker, jeg syns alle filmer er kjedelig. Jeg sovner alt for mange ganger i løpet av dagen, fordi jeg ikke orker noe annet.

Det er grått og vått og det regner hele tiden. Hvis det på mirakuløst vis ikke regner, så drypper det. Jeg blir irritert. På alt. Y-tasten på pc’en min fungerer ikke etter at jeg knakk den. Jeg blir irritert. Hamrer nesten på tastaturet. Drittpc. Musikken er for høy. Jeg er lei. Klarer ikke å ha det helt mørkt og stille. Klarer ikke for mange lyder eller for mye lys. Irritert. Alt for mange ord med Y i seg. Hamre.

Jeg vil legge meg og sove. Drømme rare ting, og våkne når jeg er i bedre humør, når verden er lysere, når ikke alt er en seig, svart boble av dritt rundt meg.

Kjære november, forsvinn og ta med deg høstdepresjonene!