Nær døden, innavl og andre hyggelige ord

Jeg liker snø. Til vanlig. Ikke i dag. Ikke når den gjør så jeg må ut på selvmordsoppdrag for å komme meg fra pappa og hjem, og fra pappa og hjem måtte jeg jo, siden jeg skal på jobb i morgen.

Snøen har lavet ned i hele dag, og jeg kom meg ikke fra Sandefjord før på ettermiddagen. Det vil si at det rakk å komme ganske masse snø før jeg fikk satt meg inn i bilen og begynt å kjøre. “Her er de ikke flinke til å brøyte, men bare kom deg ned på e18, så ordner deg seg!” var beskjeden jeg fikk. Jommen sa jeg smør. Steinhard, dritglatt snø pakket sammen på veien, med våt sørpe oppå, dette kaller vi knallføre! Nei, overraskelsene stopper ikke der, jeg fikk en semitrailer bak meg, og jeg tør vedde ganske mye på at sjåføren av denne er et innavla nek av et menneske, født og oppvokst på Finnmarksvidda, som tror han eier veien og har tenkt til å kjøre i hundreoghelvete samme faen åssen føret er. Sånne liker vi! Frontlysene kom nesten inn bakvinduet mitt, ingenting er mer betryggende enn det når man kjører med dødsangst fra før!

Med livet passerende i revy, og neket av en lastebilsjåfør snart inni bilen min, og med biler foran meg (som også verdsetter livet mer enn det tidligere nevnte neket fra Finnmarksvidda), var jeg lykkelig over å kunne gire ned i 2. gir og kjøre pent og rolig store deler av veien. Ethvert avvik fra den rette veien, enhver kurve som kunne minne om en sving, sendte grøsninger nedover ryggraden på meg, og jeg, som alle andre (unntatt Finnmarkingen) brukte bremsene flittig, i håp om å kunne se kjente og kjære en siste gang (og jeg i håp om å kunne berike livet mitt enda litt mer, sånn at neste gang det passerer i revy, er enda litt mindre deprimerende).

Med tanke på at jeg faktisk sitte og skriver dette, så kan jeg være tilbøyelig til å avsløre at jeg faktisk overlevde med mr. Finnmark inni bagasjerommet mitt fra Sandefjord til Porsgrunn. Jeg levde fortsatt da jeg tok av e18 ned mot Porsgrunn, og neket dro videre, mest sannsynlig for å reprodusere seg med et kvinnelig medlem av sin nærmeste familie. Jeg kom ned på veien inn mot Porsgrunn sentrum, og havnet (gledelig) bak en brøytebil, men så viste det seg at brøytebilmannen og lastebilneket må være i familie, for han hadde jaggu ikke tenkt til å brøyte vei innover mot Porsgrunn, han skulle ta U-sving midt i veien han, og han overså rett som det var at det kom biler fra alle kanter. Det er sånn de gjør det på Finnmarksvidda, nemlig!

Javel, så fikk jeg brøyte min egen vei innover til Porsgrunn, jeg mener, med min terrengbil av en Toyota Corolla, så sier det seg selv at ikke det byr på problemer? Heldigvis så finnes det sjåfører av Toyota RAV-4 som mener de har forkjørsrett uansett hvor i verden de befinner seg, og i dag så en slik sjåfør seg så vennlig at han bestemte seg for å bruke denne forkjørsretten til å hive seg ut foran meg sånn at han kunne brøyte istedetfor. Hyggelig, det.

Som du kanskje til nå har tenkt, så overlevde jeg til og med turen gjennom Porsgrunn by. Jeg kom meg levende gjennom alle lyskryss, togoverganger og rundkjøringer (tro det eller ei), rettet nesen mot Skien, og forberedte de indre organene mine, som på denne tiden av turen var på vei opp, på at det bare var gjennom en liten by til, og en del utmark, så var vi hjemme. Selve kjøringa mot Skien gikk i og for seg greit, hvis man ser bort ifra det tredje familiemedlemmet fra Finnmarksvidda som også ville inn i bilen til meg for å hilse på (jeg lurer på om ikke det har vært familietreff eller noe slikt), og den manglende brøytingen, som gjorde at jeg igjen måtte bruke min egen bil som brøytebil, siden hyggelige mannen i RAV-4 som har forkjørsrett brutalt sviktet meg da han kom til Statoil og fant ut at han ville ha pølse.

Skien by er nå overstått, og det er bare ti minutter til jeg forhåpentligvis er hjemme, levende, og uskadd. Selvsagt forventet jeg ikke at alle som har vært på familietreff her i Vestfold/Telemark, innavla eller ei, har bil og førerkort, så gleden var stor da et brødhue av en Finnmarksvidding spaserte ned fra fortauet og ut i veien rett ved der jeg kom kjørende. Hele situasjonen utartet seg til å bli lettere skuffende, da personen bestemte seg for å ikke gå over veien i det hele tatt, hanellerhun skulle nok bare se om jeg hadde refleksene i orden, og det hadde jeg jo, og glad var jeg for at bilen bak meg ikke var i den samme familien, og dermed klarte å styre sitt behov for å komme inn i bilen min.

Det har vært en innholdsrik tur hittil, og med bare fem minutter igjen før jeg var hjemme, så regnet jeg ikke videre med at jeg skulle støte på noen store kriser. Jeg må faktisk innrømme at siste delen av turen var svært behagelig, for jeg havnet bak en brøytebil, og jeg skjønner at når man bare er en mann, med en traktor, så er det ikke så lett å brøyte mer enn en del av veien, og siden det egentlig er to deler av en vei, så kan man jo like gjerne brøyte midt på. Ingen nevnt, ingen glemt, jeg skjønner den teorien. Dette gjorde det dessuten veldig mye mer spennende da jeg møtte andre biler, det skal du ha, brøytemann!

Etter dette var det bare inn grusveien, noen hundre meter, og så var jeg hjemme! At jeg måtte bruke bilen min som brøytebil hele veien bort til huset ser jeg på som en ussel bagatell, for jeg møtte i det minste ikke noen, så jeg fikk brøyte i fred. Det var heldigvis akkurat så mye snø at jeg fikk åpnet alle bildørene mine, og det var fint, så jeg fikk båret inn tingene mine, og hunden fikk jo tross alt god trim da han måtte base seg framover i snøen.

Hjem kom vi ihvertfall, og det levende, og det snør fortsatt, så i morgen får dere nok en svært innholdsrik oppdatering, for enten kommer jeg meg på jobben, og da skjer det nok masse, ellers kommer jeg meg ikke på jobben, og da kan jeg glede dere med en helt ny ordbok til bruk av når ting ikke går som en vil og er morgengretten!