Som fargen lilla. Lilla er en fin farge. Den fineste av alle, faktisk! Jeg ønsker meg alltid ting som er lilla.

Nyvaska sengetøy. Hva er vel finere enn nyvaska sengetøy? Å legge seg i senga, utslitt etter en lang og fin dag,  og krølle seg sammen under dyna, oppå lakenet, alt nyvaska og mykt. Noe annet som også er fint, er å våkne helt uthvilt og totalt opplagt. Kjenne at det er kjølig i lufta på soverommet, trekke pusten dypt inn, legge seg i en perfekt stilling, og bare ligge litt under den varme dyna, og bare puste og gjøre seg klar for å face dagen.

Fantasi. Jeg liker fantasi! Jeg liker å la tankene vandre, og se hva hjernen kommer opp med. Jeg liker at jeg ikke alltid ser det alle andre ser. Jeg liker at jeg kan finne på mine egne måter å gjøre ting på og tenke på, for å gjøre verden et morsommere sted å være, for meg. Jeg liker også drømmer. Å drømme helt usannsynlig merkelige ting, og fortelle folk om det etterpå. Jeg liker at folk ikke lenger blir overraska når jeg sier at “jeg drømte noe sjukt i natt”. Jeg liker å tenke på hva hjernen klarer å komme opp med for å underholde meg, selv om natta.

Snorking. Ja, jeg er rar. Men jeg elsker det! Jeg elsker å høre på at noen snorker (som regel er det hundene mine som står for den oppgaven), for jeg blir så avslappa og trøtt av det!

Autumn. Jeg vet ikke, jeg bare liker det ordet.

Tegnefilmer. Elsker.

Sommerregn. Når det er varmt i lufta og det er sommer og man bare er glad, og det lukter godt, og trærne har blader, og alt er grønt, og det er blomster over alt, og man får skille fra sola, og man går barbeint i grasset og bader i ferskvann og alle smiler fordi det er sommer! Så kommer det en skikkelig regnskur, hvor regnet bare fosser ned og man tror et øyeblikk at man skal drukne, men før man vet ordet av det, så har det gått over og det er sommer igjen og alle fargene i naturen er ekstra fine fordi regnet har skylt over og det lukter så godt at man aldri har lyst til å puste ut igjen!

Å reise bort. Det er fint å reise bort akkurat så lenge at man syns det er deilig å komme hjem igjen.

Å glede seg til noe. Det er fint å glede seg til noe! Den følelsen man har når man bare gleder seg, og venter på at dagen skal komme.

Å være forelska. Å ha sommerfugler i magen, og en konstant kiling.  Å smile av ingenting.

Å tenke over at man er glad. Bare det å bli glad av at man er glad, også går man rundt i en gledesrus, bare fordi man i utgangspunktet var glad, og tok seg tid til å tenke over det, det er fint!

Venner. Faktisk, så er venner finere enn nyvaska sengetøy og sommerregn og tegnefilmer og snorking til sammen. Venner er finere enn alt. Å vite at man har mennesker i livet sitt som alltid vil være der for deg, og som du alltid vil være der for. Mennesker som blir glad når du er glad, og lei deg når du er lei deg. Som ler av de samme teite tingene som deg, og som ikke slutter å være venner selv om man krangler litt. Ekte venner.

Først og fremst, så vil jeg påpeke at vi er i Desember. Måneden med julegaver, julemusikk, julehandling, julemat, juletrær og julestress. Det er den måneden der det ligger mest press på handelsstanden, og værgudene. Vi bor i Norge. Norge ligger passe langt nord på jordkloden. I Norge snør det på vinteren. Nå kommer vi til den ene tingen som irriterer meg. Folk som hater snø. Altså, jeg irriterer meg ikke over folk som hater snø, men jeg irriterer meg over folk som hele tiden må påpeke hvor mye de hater snø. Jeg liker snø! Jeg syns det er pent, jeg syns det er morsomt, jeg liker at hundene mine liker det og at jeg slipper å få så himla mye dritt inn i leiligheten min, fordi bakken er frossen, og dekket med snø. Jeg liker ikke å få to dager med snø, og så regn, som lager is. Jeg liker ikke is. På bakken. Jeg liker istapper. De er fine. Men jeg liker ikke å snuble rundt på isen som en 80 år gammel Bambi som er livredd for lårhalsen. Og folk som irriterer meg så grenseløst at jeg får tanker om å hakke de ihjel med en istapp på en isete parkeringsplass mens jeg kjører over de med piggdekk og tramper på de med brodder, det er de som ler av at det regner på snøen, og gnir det inn. “Dette fortjener du, snøelsker! Du fortjener is fordi du liker snø!” Hvorfor i svarte helvete fortjener jeg is og regn og drittvær fordi jeg liker snø? Det er ikke min skyld at det snør! Jeg har aldri sagt at jeg ønsker meg mange meter snø, og jeg ler ikke av de som ikke liker at det kommer! Jeg fryder meg ikke over å fryse, og måke, jeg elsker ikke å skrape vinduene på bilen min, jeg syns ikke det er spesielt festlig å kjøre på glatta! Jeg bare klarer å glede meg over snø allikevel! Jeg går ikke og bitcher og klager fordi det snør, og i utgangspunktet klarer jeg å godta at det regner også. Det er bare når folk mener jeg fortjener regn og is, bare fordi jeg liker snø, at det rabler i huet mitt. “Ehehehe, har du problemer med ledda dine så du må gå rundt i en neddopet smertestillende-tåke hele vinteren fordi det blir ekstra ille når det kaldt? Vel, det fortjener du, fordi du liker ikke snø!” ..nei. Give me a break. Få huet ut av ræva og se positivt på det, ditt negative rævtroll. Du gjør bare så alle andre blir i dårlig humør.

Nå har jeg fått det ut av huet, og da kan jeg gå videre til den andre tingen som irriterer meg. Mangelen på kundeservice, hos mange butikkmedarbeidere. Dersom jeg handler, enten det er mat, julegaver, klær, møbler eller hva jeg nå enn måtte finne på å handle, så forventer jeg en viss service. Ett smil, ett nikk, et eller annet, og dersom jeg trenger hjelp, så forventer jeg også det. Jeg blir regelrett sur hvis jeg handler et sted hvor jeg ikke får service. Jeg forventer ikke at det røde teppet skal rulles ut mens jeg får hjelp til å stige ut av limousinen mens jeg blir servert champagne, jeg forventer enkelt og greit at dersom jeg lurer på noe, så blir det besvart (eller sjekket opp i, dersom de ikke vet svaret), og at dersom jeg leter etter noe, at jeg får hjelp til å finne det. Det hjelper ikke meg at noe er “borti den hylla med de andre tinga” som kanskje eller kanskje ikke har noe med hverandre å gjøre, eller at “da har vi det vel ikke, da,” når jeg ikke vet hvor jeg skal kikke. Jeg forventer også at, dersom jeg står og ser lost ut (dette skjer ofte), og de(n) som jobber der ikke har noe annet å gjøre, så blir jeg spurt om jeg trenger hjelp.

Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid er den enkleste kunden å ha med å gjøre, ikke fordi jeg vil ha alle de særeste tingene, eller fordi jeg gjør ting på faenskap, bare for å se om de har serviceinnstillingen i behold, men fordi jeg blir så fort grinete av dårlig service, at jeg kan være dårlig til å si enkle ting som “takk” og “ha det fint”. Dersom jeg blir møtt med den servicen jeg forventer, derimot, så blir de møtt av den mest smørblide Soppen dere noen gang kan tenke dere, og jeg gir da mer enn gjerne komplimenter på den gode servicen de yter!

Det er vanskelig å være fornuftig når jeg er konstant blakk. Man skulle ikke tro det, right? Man skulle ikke tro at når man til stadighet går med lommerusk i lommeboka, og et par kroner på kontoen, etter at alt det nødvendige er betalt, har så problemer med å styre pengebruken når man har penger til overs? I beg to differ!

Penger og jeg har ikke et særlig godt forhold. Det er veldig hett og lidenskapelig idèt vi treffes på nettbanken, men så går vi raskt hver vår vei igjen. Jeg må innrømme at det som regel er pengene som forlater meg, og jeg sitter igjen i et hull av desperasjon, der jeg lurer på om det er ansvarlig av universet og dets befolkning, å sende meg så mange regninger, og samtidig så få penger.

Nei, jeg skal gi meg selv litt creds. Jeg prioriterer alltid å betale husleie og regninger. Hvis jeg ikke har nok penger til det (jeg syns det er skikkelig dust å få penger to ganger i måneden istedetfor en, jeg har så mye mer kontroll når jeg får penger bare en gang!), så klarer jeg på en eller annen måte å ikke stresse så fælt. Så lenge husleia er betalt, så har jeg ihvertfall et sted å bo, og så lenge bikkjene har mat, så kan jeg jo alltids leve på andres sympati en stund, selvom jeg ikke syns det er så veldig gøy. Og sånn har det vært de siste månedene. Helt til nå. Jeg fikk penger, jeg betalte regninger, og jeg har penger til overs. Dette er en helt unaturlig problemstilling for meg, og det er mer forvirrende å ha penger, enn å lure på hvor de ble av, og da får jeg et psykotisk innfall der jeg må kvitte meg med alt fortest mulig! Selvsagt har jeg jo såpass kontroll på meg selv at jeg ikke kvitter meg med alt, bare sånn passe masse, men jeg må virkelig passe på for å ikke gå inn på sånne morsomme sider på internettet hvor jeg kan betale ting med Paypal! Det er så enkelt og morsomt at det skulle ikke vært lov! Dessuten syns jeg godt jeg kan få lov til å belønne meg selv, når jeg tross alt har levd alt for lenge på nudler og vann, og jeg endelig har råd til å ta meg råd til meg selv! Hvis det gir mening.

Jeg skriver forresten bare for å skrive. Klokka er halv seks på morgenen og jeg er våken, og det er ikke fordi jeg stod opp så tidlig, akkurat. Så, jeg kjeder meg, og i følge datoen på skjermen min (som viser før 1. desember), så er det for tidlig å skrive om jul! Men det gleder vi oss jo til å skrive om.

Det som forresten ikke er så gøy, etter å ha betalt regninger, betalt pappa det jeg skylder han, handlet mat og bestilt en liten julegave til noen og en gave til meg selv (og den gaven kosta under hundre inkludert frakt, så jeg har ikke ruinert meg selv heller!), når man i tillegg ikke har sovet så mye, er å vente på at klokka skal bli mange nok til å sjekke saldoen på kontoen. Ja, jeg antar jeg bare kan gå inn i nettbanken, men jeg er som regel bare der for å betale regninger, og det har jeg ikke lyst til å gjøre mer. Det er viktig å holde på tradisjonene!

Og på toppen av det hele, så bor jeg jo selvsagt aleine, så jeg har ingen å klage til (bortsett fra dere, og alle andre jeg møter på nettet) OG jeg må fortsatt gjøre alt selv! Jeg må lage mat (som jeg ikke smaker uansett) selv, jeg må hente mer snørrepapir selv, jeg må fyre i ovnen selv (fordi det er KALDT)! Og på toppen av DET hele, så har jeg vondt i foten min! *sadface*

Jeg måtte på butikken i dag, forresten. Og bruke penger som ikke var mine, på mat jeg kanskje eller kanskje ikke ville ha seinere. Folk glodde! Og jeg mener ikke det i en “tihi, jeg føler meg så stygg i dag og tror alle stirrer på meg!”-måte, jeg mener det i en JEG SÅ UT SOM EN DODRAUG OG DET KUNNE FOLK SE PÅ AVSTAND. Uansett, jeg subba rundt i butikken jeg, og kjøpte epler og joghurt! Take that! Og da jeg kom hjem fikk jeg den uendelige glede av å måtte ta av sportsteipen på ankelen min, og i et øyeblikk av ren klarhet, fikk jeg en vakker åpenbaring om at jeg bør shave leggene mine, fordi det gjør sånn passe vondt å rive av legghårene med den teipen.

Bare i løpet av tida jeg har brukt på å skrive det innlegget her, så har jeg brukt opp nesten en hel pakke med snørrepapir! Så før noen som helst i hele verden setter i gang med sytinga si, så syns jeg de skal prøve å gå igjennom en skikkelig norsk Soppe-forkjølelse!

Sympatimeldinger settes stor pris på, helst så mange og så ekte som mulig, og kom gjerne innom med medisin og/eller mat eller penger! Eller snytepapir.

Før jeg går i gang med å fortelle det som vil være årtusenets største tragedie, så vil jeg sørge for at du sitter godt tilbakelent i stolen/sofaen/hvor du nå enn sitter. Hvis du står, sett deg. Sett på litt trist, dempet musikk. Slukk lysene, og tenn stearinlys. Hold deg fast. 

Vi må tilbake i tid. Jeg må fortelle om noen gode minner fra barndommen min. Dette er grunnen til at jeg nettopp i dag fant ut av denne tragiske hendelsen. De aller fleste skikkelig gode barndomsminnene jeg har, er fra helgene mine hos mamma. Ikke fordi at jeg hadde det veldig forferdelig hjemme hos pappa, men fordi det var noe spesielt for meg å dra hjem til mamma. Jeg var ikke der så ofte. Vi hadde hytte. På fjellet. Det tok timesvis (ihvertfall ca tre) å kjøre dit, og vi stoppet alltid på Statoil på halvveien, og kjøpte pølse eller is. Jeg tror faktisk nesten ikke jeg kan huske at vi ikke stoppet på Statoilen, hvis jeg hadde vært min mamma eller stepappa, så hadde ikke jeg turt å la være å stoppe, ihvertfall. Jeg hadde sinnsykt mange forventninger til den Statoilen. Uansett, det første jeg la merke til etter det ganske heftige og veldig raske tordenværet som var utenfor her tidligere i dag, og det ble opphold igjen, og sinnsykt iskaldt, var at det luktet som naturen på hytta. Kaldt, men ikke kaldt nok til å være vinter. Vått. Døende blader. Sånn lukta det på hytta.

Hos mamma, så hadde jeg noen andre spisevaner enn hjemme hos pappa. Pålegget var mer eksotisk. Lillesøsteren min spiste alltid brødskive med Nugatti, og hun påpekte alltid at brødskivene ikke skulle deles, enda ingen noen gang delte de opp til henne. Jeg spiste også Nugatti, selvom det ikke var favorittpålegget mitt. Bare fordi jeg kunne. Og Svolværpostei! Det husker jeg veldig godt fra mammas helger. Det var jo rart. Fisk. Sånn som ikke jeg skulle like. Men jeg syns det smakte innmari godt, ihvertfall på ferskt brød! Alle minnene mine fra barndommen er ikke om mat altså, selvom det kanskje virker sånn nå. Det er bare at det er sånn jeg leder opp til det store poenget. En annen ting jeg og lillesøsteren min spiste ofte, var sånn cornflakes-ting med sjokolade. Og siden dette er barndomsminner og lillesøster var enda mindre enn meg, så klarte hun ikke å uttale det, så hun kalte det Kongis (med stor K, bare fordi hun fant opp det ordet). Kongis! Jeg husker det så godt! Kongis, kongis, kongis! Alle sa det. Jeg, mamma, lillesøster, stepappa.

Og det er nå vi hopper tilbake til nåtiden! Jeg kjeda meg ikke i det hele tatt i dag, og hadde ihvertfall ingen andre ting å finne på enn å laste ned en sesong av America’s Next Top Model, så det var overhodet ikke det jeg satt og så på da jeg plutselig fikk det for meg at jeg måtte på butikken å kjøpe Kongis. Klokka ti på kvelden.  Jeg ringte Kristine, og hun ble med, fordi hun er sporty sånn. Så stod jeg plutselig der, med en komma søttifem liter Q-melk i armkroken, og titta på alle frokostblanding-eskene. Det er bare èn av de som er Kongis, men der og da spilte det ingen rolle hva jeg kjøpte, bare jeg fikk en med sjokoladesmak.

Holder du deg fast? Jeg  så på de forskjellige eskene med frokostblanding. Jeg kjente igjen Kongisen. Jeg visste ikke hvilken jeg skulle velge. Heldigvis var jeg bare på Kiwi, og ikke på Meny. Jeg fant ut at jeg ville velge pakke etter den som hadde den kuleste leken i seg. Det var da jeg oppdaget det, med skrekk og med tusen knuste barndomsminner; det finnes ikke leker i frokostblandingpakkene lenger!  Hva nå, skal man bare kjøpe frokostblandingen og være fornøyd med den?! Jeg nekter! Altså, jeg stod jo der, og jeg måtte ha noe, så jeg valgte selvsagt Kongis, bare for mimringens skyld, men jeg vil IKKE stoppe å være misfornøyd med produsentene. Dette er absurd. Dette burde politikerene legge mer vekt på i valgkampene sine, de virkelig viktige tingene i hverdagen til folk flest!

Jeg prøver å puste. Jeg prøver å roe meg ned. Jeg prøver å tenke på barndommen med glede, men jeg vet ikke om jeg er i stand til det lenger. Jeg prøver å spise Kongis. Det hjelper ikke lenger. Det smaker ikke noe. Jeg fikk ingen leke.

La oss alle gråte bitre tårer, sammen.

Navlelo: Navlelo! Hvorfor er du inni navelen og ler? Hva er det som er så koselig inni navelen, som gjør at du vil bo der? Jeg bare lurer, jeg dømmer ikke eller noe, jeg er oppriktig nysgjerrig. Har folk med utovernavler navlelo også?

Ullsokker: Jeg har ikke så mye å si om ullsokker bortsett fra TUSEN TAKK FOR AT DERE FINNES! I heart you! Og jeg ønsker meg ullsokker. Alltid. I farger. Hjemmelaga. Namnam.

Tånegler: Tånegler er liksom aldri akkurat passe! De er for lange, også sparker man borti noe, og da blir de innmari korte og gjør himla vondt, også blir man bare sint! Man blir alltid sint når man sparker tå(negl)en borti noe.  

Neglelakk: Farge på neglene! Jeg har det aldri, jeg bruker jo evigheter på å kline det på uten å få det på hele handa, også tør jeg ikke ta på noe uansett hvor tørt det er. Jeg har seriøse problemer med å tørke meg i rumpa når jeg har på neglelakk!  

Ørevoks: Avfall som man finner i øret. Skal ikke pirkes ut med Q-tips, men alle gjør det allikevel, for det er jo himla deilig! Med mindre man trykker den for langt inn, da hoster man jo bare og greier.  

Flass: Virkelig fantasifulle disse blogg-inspirasjonfolka. Flass! Snø på skuldrene. Head & Shoulders. Hva skriver man om flass, egentlig? Jeg tror ikke jeg flasser så innmari mye, egentlig, så jeg er ikke så innmari kjent med fenomenet! Suckers.

Fett hår: Jeg kan ihvertfall si det med en gang, at hvis du vasker håret med Gliss, så blir håret ditt fett med EN GANG igjen.  

Bruskorker: Bruskorker. Disse har noen ganger noe spennende under lokket, noe som gjør det morsommere å drikke brus. I gamle dager pleide vi å ta ut den blå greia under korken, og ta ut innmaten i den, og lage armbånd av den lille blå ringen! Hvis ikke den røyk. Det gjorde den ofte.

Hår i nesen: Denne MÅ jo ha kommet fra bergenseren. Hvem sier nesEN? Uansett. Hår. Alle har det der. Det stopper uønskede ting fra å komme inn i nesA. Ganske kjekt. Med mindre det tyter ut av nesa. Da bør man gjøre noe.  

Takler ikke tær: Jeg vet ikke om dette faktisk var et forslag, eller om det bare var noe banana sa, men jeg takler virkelig ikke tær jeg heller! Eller, jeg gjør jo det. Så lenge de holder seg LANGT unna mine egne tær. Freaky.

Føflekker: Føflekker! Prikker på kroppen. Mange ufarlige, noen farlige. Fjerne. Det har jeg gjort, forresten, fjerna en føflekk i trynet. Den ble svidd av, og det lukta ikke så godt, da.

Fotsopp: Siden jeg er Soppen, liksom! Aldri hatt fotsopp. Gidder ikke google. Vet VIRKELIG ikke hva jeg skal skrive om det. Hvordan får man i det hele tatt fotsopp?

Soppen kan blogge om det irriterende å sette seg ned for å kose seg med litt TV, også er det bare repriser. Jeg kan jo egentlig det. Men jeg har ikke engang TV. I know, shocking. MEN, jeg har lagt merke til at hver gang jeg er et sted som har TV, så er det svært lite interessant å se på. Det er jo nesten det samme? Vedder på at folk får mer senebetennelse i dag, av all zappinga av kanaler. Ferdiiiiiig! Nå har jeg blogget om alt, tror jeg. Bare kort, da, fordi ingenting av det dere foreslo var egentlig interessant!  Neste gang skal jeg finne på noe selv.

VENT! Jeg må skrive om SAUER! Hvorfor? Fordi jeg nettopp bestilte et halvt lam! Haha, sånn går’e når man kjeder seg. Lurer på om jeg har lov til å gi han navn først jeg, han skal jo tross alt leve til han er spiselig. Nei, nå var jeg slem. Jeg tulla! Med alt bortsett fra at jeg skal ha et hjemmelaga lam til middag en vakker septemberdag. Det er så teit å si “alt bortsett fra”, for da er det jo ikke alt. Men dere skjønner! Jeg kunne betale for sauefellen og da, og jeg skjønte jo egentlig aldri om det var fellen som skal fange lammet (og jeg skjønner ikke hvorfor de trenger det, de har jo sauehunder), eller om det var pelsen og det. Og hvis det er pelsen og det, så skjønner jeg ikke hva jeg skal med det, det smaker jo sikkert ikke godt!

Jeg våknet til en relativt normal morgen (ja, morgen, jeg måtte stå opp åtte, men jeg stod selvfølgelig ikke opp åtte, jeg stod opp halv ni). Solen skinte, mobilen min sa hei, bikkjene skjønte ikkeno i mårratrynene sine, og jeg hadde sovet fantastisk godt. Perfekt start på dagen til en tannlegedag.

Jeg har ikke egentlig tannlegeskrekk (jeg hadde ihvertfall ikke, men akkurat nå er jeg litt usikker), det er mer lommeboka mi som gjemmer seg i frykt for å bli vrengt (bokstavlig talt, jeg fant ikke lommeboka i dag, fordi den søkte ly i veska til Ane).  Uansett! Jeg kom til tannlegekontoret fem minutter før tida, og fikk allikevel gleden av å sitte på venterommet og glo i 20 minutter. Sammen med små barn. Og en fyr som på død og liv skulle sitte veldig nærme meg, og jeg liker ikke å sitte veldig nærme fremmede folk. Det ble ihvertfall om sider min tur til å søke tilflukt i tannlegestolen. Så pirket og poket og kikket og vridde og kjente og tenkte tannlegen på gapet mitt, og konkluderte med at det sikkert ikke er noe gæærnt med meg. Og det får jeg den enda større gleden av å betale 729,- for. Så måtte herr tannlege skrive i journalen min, så jeg fikk lov til å sitte på venterommet litt til, før jeg kunne få regning og gå.

Det var da hun kom… vaggende. Hun ålte seg ut av den trange, eldgamle skinnjakka (som hun sikkert har skutt dyret og laget jakka ut av selv), og spurte om jeg skulle til [navn jeg ikke forstod]. Jeg opplyste om at jeg allerede har vært inne, og bare sitter her og glor litt. Den knall rosa jakkesaken skrek stygge ting til meg, og til den trange, limegrønne toppen som klistret seg inntil de digre, vaggende puppene hennes. Den alt for trange olabuksa valset ned til midt på rumpa da hun vaklet seg bort til stolen med de høyhelte treskoene sine, og parkerte baken rett på stolen. Hun reiste seg igjen for å heise opp buksa. Jeg innser nå i etterkant at de som setter seg der etter henne kanskje får en eller annen sykdom som heter noe rart, og som får legen til å fnise på bakrommet, og diskutere, i lunsjen, hvordan man får den sykdommen i rumpa. Jeg prøvde å se opptatt ut, eller uinteressant, eller i verste fall frekk og uinteressert. Det prellet av fargedamen med stillettresko som vann på… paraply? Fisk? Svane? Regntøy? Et eller annet.

“Bor du i nærheten, eller?” Bor jeg i nærheten? Hvorfor vil hun vite om jeg bor i nærheten? Jeg sitter på et tannlegekontor, jeg vil ikke snakke om hvor jeg bor! Jeg rista på hodet, og så i bakken. “Sånn fem minutter med bil ellerno?” Alt er fem minutter fra meg. “På Bugården eller?” Hvorfor vil hun vite om jeg bor på Bugården? Jeg bor ikke på Bugården! Bugården er ikke fem minutter med bil, det er mindre! Hun bablet om bil, og at man selvfølgelig ikke går hvis man har bil. Jeg nikket, og sa en stille farvel til uskylden min, før jeg mumlet at jeg bor på [navnetpåveienmin]-veien. Hun stirret på meg. Nikket. Ble helt stille. Jeg ble overbevist om at hun planla noe. Det er ikke SÅ mange hus på veien min, sånn til å begynne med, ihvertfall!

Endelig sa kontordamen ifra at jeg kunne komme. Jeg fikk regningen min, snudde meg, og stirret direkte på utgangsdøra. Jeg gikk ned trappa og ut i frisk luft, inn i bilen, og kjørte hjem som i en tåke.  Da jeg kom hjem begynte jeg å slette bildene som var fastbrent i hodet mitt. Jeg kjenner meg liten. Skitten. Jeg skvetter av de mest naturlige lyder. Jeg er livredd for at det skal banke på døra, og at noe sånt som dette skal stå på andre siden, ready to party.

Klokken fem våknet jeg etter et fryktelig mareritt. Jeg våknet med akutt dårlig samvittighet. Hvorfor har jeg rett til å ligge i min trygge, gode, varme seng, mer eller mindre uberørt av hendelsene i Oslo, mens så mange vil ha problemer med å sove resten av livet? Hvilken rett har jeg til å i et sekund synes synd på meg selv som ligger her helt alene i tordenværet, mens så mange andre sitter alene og lurer på hvor familiemedlemmet eller vennen sin er? Mens de overlevende sitter med alle inntrykkene og alle bildene i hodet, som en skrekkfilm som aldri vil ende?

Jeg leste om de som måtte hjelpe til å frakte ungdommene vekk. De skadde, de sjokkede, de gråtende ungdommene. Hva ville jeg sagt til dem om det var meg? Hvordan snakker man om en sånn hendelse mens man fortsatt er midt oppi det?

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, eller om jeg i det hele tatt kommer til å publisere det. Men jeg sitter her, våken, med dårlig samvittighet, og jeg føler at jeg må gjøre NOE. Så la meg ta et øyeblikk til å skrible ned noen ord, noen skarve ord, ord som aldri vil være nok, ord som aldri vil være beskrivende for noen ting som helst, ord som kanskje aldri blir lest av noen. Men allikevel ord. Til overlevende etter Utøya-tragedien.

Dersom jeg på noen som helst måte kunne klare å begripe hvor ufattelig og ubeskrivelig skummelt, trist, traumatisk, sjokkerende, og alle andre negative verb som finnes, dette må være for dere, så ville jeg grått, og aldri stoppet. Livet mitt ville stoppet her og nå, og jeg ville aldri vært i stand til å fungere normalt igjen. Jeg håper med hele meg at dette ikke gjelder for dere.

Dagen kommer til å huskes resten av Norges historie. Dersom man så mye som nevner Utøya, så kommer hver eneste person i Norge til å skjønne hva man snakker om. Det er en ufattelig tragedie, det går ikke engang ann å sette ord på det.  Allikevel vil jeg si noe.

Jeg er glad for at akkurat du lever. Jeg er ufattelig trist over å tenke på alt du må ha sett, alt du må ha opplevd, men jeg er glad du er i live, og jeg kjenner deg ikke, engang. Takket være deg, så fikk din familie og dine venner ett eneste lyspunkt denne dagen – at de får høre stemmen din, at de får se deg igjen. At de får holde rundt deg, trøste deg, dele dine sorger, hjelpe deg på veien videre. Jeg er glad for at du kan dele varmen din med andre, at du har muligheten til å berike andres liv, bare ved å leve. For det kommer du til å gjøre heretter. Uansett hvem du er, eller hva du drev med før, fra i dag av vil du være en Utøya-overlevende. Og hver eneste person som vet dette, vil se på deg med glede, med stolthet, og med sorg. Glede for at du lever, stolthet for at du overlever hver eneste dag etter dette, og sorg for alt du har gått igjennom.

Mange foreldre sitter igjen uten sin sønn eller datter etter i dag, og de vil på ingen måte glemmes. Aldri vil livene til noen bli det samme, ikke for overlevende, ikke for pårørende etter tragediene, og ikke for alle de fantastiske menneskene som gjorde det de kunne for å hjelpe. Vi vil aldri forstå hva som fikk en mann til å ty til slik ondskap.

22. juli vil for alltid være en merkedag, en minnesdag, for alle involverte. Ingen vil noen sinne glemme hva som skjedde den dagen, ingen vil glemme ofrene. Men vi vil alltid være takknemlige for at akkurat du lever, og vi vil alltid være der for deg, uansett hva det måtte være.

Dette er ord skrevet av en som ikke har forståelse for noe av det som har skjedd. Jeg er ikke involvert, bortsett fra at jeg har fulgt med på nyhetene. Ordene mine betyr kanskje ikke mye, kanskje overhodet ingen ting, men de er der. De er der for den som måtte trenge det.

Takk for at du lever!

Taxisjåfæren som kjørte meg hjem likte å prate.

Taxisjåfæren som kjørte meg hjem var snill og grei.

Det er vanskelig å skrive sjåføøøøøøøøøøøøøøør.

Taxisjåføren som kjørte meg hjem ba meg kjøpe en bok.

Taxisjåføren som kjørte med hjem ga meg en klem da jeg endelig gikk ut av bilen.

Men når han begynner å snakke om JESUS KRISTUS når jeg sitter drita full i baksetet, veit du hva, da forventer jeg ikke at det forventes at jeg bryr meg! Da forventer jeg at det tomme blikket mitt godtas, og at nikkene mine er plassert på sånne halvgreie pauser som de kanskje eller kanskje ikke passer inn i.  Jeg forventer at det er helt greit at jeg glemmer alt som er sagt fra byen og hjem, fordi at han tross alt ødela det ved å prøve å omvende meg.

Natta.

Ps han skreiv ned feil forfatter på den dumme boka han skulle ha meg til å kjøpe. Hvis jeg skal lese den så KJØP DEN TIL mEEG MED JESUSPENGENE DINE!

NATTA!

Neida! Jeg er ikke så gammel. Kanskje. Men, da jeg var ung, så drev jeg med… unge-ting. Jeg bladde i bøker, jeg klatra i trær, jeg så på (VHS)filmer og hørte på kasett! Kasett! Haha, husker dere det? Akkurat som diskett til pc? Nei? Da er du for ung. Men da jeg var ung, det var tider det. Fryktelige tider. Foreldre fikk barn kun for å formere seg, det er jeg sikker på! Så målet deres med oppdragelsen og oppveksten til avkommene, det var nok å mate inn mest mulig dritt som kan hjemsøke ungen til den er voksen og litt til. Så, foreldre! Tenkte dere noen gang på at det mest sannsynlig er avkommene deres som skal putte dere på gamlehjem når dere er så skrukkete og fæle at dere ikke kan være ute i offentligheten lenger? Hæ? Gjorde dere? Tenkte dere på at når dere ser ut som svisker, da er avkommene deres voksne, men siden dere viste dem filmer som Lillefot og Bambi, så kommer dere til å dø alene i leiligheten deres, og etter noen måneder så blir dere oppdaga fordi dere stinker? Trodde ikke det..

Ja, du leste rett! Lillefot! Bambi! Jeg hopper over Bambi fordi jeg aldri har likt den filmen, så vi går rett på Lillefot.

Lillefot! En søt liten dinosaurbaby som blir født inn i en jævlig verden. En verden som nærmest faller fra hverandre, en verden uten mat og uten glede, en verden der man holder seg til sine egne, og hvor man må vandre HELE TIDEN, i håp om å finne et blad. Og ikke nok med det, men (SPOILER) Lillefot får lov til å se moren sin dø. Og siden verden faller fra hverandre, så er han skilt fra besteforeldrene sine, og nå helt alene i en drittverden, med moren sitt lik. Så han går inn i en depresjon, som enhver normal dinosaur ville gjort, også må han klare seg selv. Heldigvis for alle barn i hele verden som ser på Lillefot, så finner han seg noen venner, også går de, og opplever some scary shit, før de finner veien til den store dalen der alt er idyll, også finner de familiene sine (det som er igjen av de), og lever lykkelige alle sine dager. Men det forandrer ikke det faktum at han så moren sin dø! Jeg så filmen her om dagen, bare for å friske opp i minnet, og da filmen hadde rullet i 21 minutter, hadde jeg sippa som en dinosaur som nettopp har sett moren sin dø, i en fjerdedel av filmen.

“Puss, puss, så får du en suss!”

En gammel mann i pysjamas som har et ubeskrivelig nært forhold til en flodhest.  Jeg føler at jeg ikke trenger å si mer enn det, men i tilfelle det er noen som har litt vanskelig for det, så kan jeg gå litt nærmere inn på det. Det er en mann. Han er gammel. Han går rundt i pysjamas. Og han synger om å susse en flodhest. Dette er barne-tv på syretrip!

Ha Trond-Viggo og Flode i tankene nå mens vi går over til neste traumatiske barndomsminne. Tenker du på de? Gjør det. Og se nå..

Karius og Baktus!  Herregud, har du sett noe mer creepy enn dette?! Jeg tar heller TI Chucky’er med meg over alt enn EN Karius og Baktus! Se på blikkene deres! Og smilene! Det er pedofile barnedukker som lever inni tennene til en liten gutt, det er det de er!

Jeg trenger egentlig ikke å plusse de to sammen, altså Susse-gamlingen og pedodukkene, jeg klarer fint å bli traumatisert av bare en om gangen, men jeg klarer ikke helt å fordele skylden her. Jeg er hysterisk redd for å ha dårlig ånde! Det er deres feil! Dere og de syke hersketeknikkene deres for å få barn til å pusse tenna! “Hvis ikke du pusser tenna nå, så vil ingen kysse deg, ihvertfall ikke gamle menn i pysjamas som synger til flodhester, og dessuten vil du få ekle, stirrende, smilende pedodukker i tenna dine, og de vil rope på deg hver gang moren din sier at du skal pusse tenna (men det gjør hun jo ikke, hun bryr seg ikke om deg, husker du, du er bare et avkom).”

Hufsa! HVEM putter en så skummel jævla figur inn i en så hyggelig serie om nakne, hvite klumpvesener?!

Jeg får hodepine av å bare se på bildet! Hufsa er SKUMMEL, det er ikke mer å si om det! Hadde de ikke andre, bra nok, halvskumle greier i Mummitrollet-serien, liksom? Stinky var jo forferdelig usmakelig, de hatifnattene eller hva de nå kalles, se spøkelseslignende sakene, er ikke de nok til å tirre hjernelappene til små barn? Heksa som virker så sur hele tiden, men som har en kjempesøt og snill datter, eller trollmannen som er innom i en episode når han har mista hatten sin? Neida, dette er ikke traumatisk! Dette er normal skremming av små unger! La oss lage en skummel jævel med ekkel musikk og som bare går rundt og stønner. We like kids medicated!

Dette er slutten på min traumatiske oppvekst. Jeg har egentlig aldri sett på Pompel og Pilt, men +Streetcreds til dere som har det, og overlevd!  Har du noen andre traumatiske barndomsminner du ønsker å snakke om? Dette er stedet og tiden til å ta det opp på!