En sorgtung nyhet

Det er med stor sorg at jeg meddeler denne ufattelig triste nyheten.

Før jeg går i gang med å fortelle det som vil være årtusenets største tragedie, så vil jeg sørge for at du sitter godt tilbakelent i stolen/sofaen/hvor du nå enn sitter. Hvis du står, sett deg. Sett på litt trist, dempet musikk. Slukk lysene, og tenn stearinlys. Hold deg fast. 

Vi må tilbake i tid. Jeg må fortelle om noen gode minner fra barndommen min. Dette er grunnen til at jeg nettopp i dag fant ut av denne tragiske hendelsen. De aller fleste skikkelig gode barndomsminnene jeg har, er fra helgene mine hos mamma. Ikke fordi at jeg hadde det veldig forferdelig hjemme hos pappa, men fordi det var noe spesielt for meg å dra hjem til mamma. Jeg var ikke der så ofte. Vi hadde hytte. På fjellet. Det tok timesvis (ihvertfall ca tre) å kjøre dit, og vi stoppet alltid på Statoil på halvveien, og kjøpte pølse eller is. Jeg tror faktisk nesten ikke jeg kan huske at vi ikke stoppet på Statoilen, hvis jeg hadde vært min mamma eller stepappa, så hadde ikke jeg turt å la være å stoppe, ihvertfall. Jeg hadde sinnsykt mange forventninger til den Statoilen. Uansett, det første jeg la merke til etter det ganske heftige og veldig raske tordenværet som var utenfor her tidligere i dag, og det ble opphold igjen, og sinnsykt iskaldt, var at det luktet som naturen på hytta. Kaldt, men ikke kaldt nok til å være vinter. Vått. Døende blader. Sånn lukta det på hytta.

Hos mamma, så hadde jeg noen andre spisevaner enn hjemme hos pappa. Pålegget var mer eksotisk. Lillesøsteren min spiste alltid brødskive med Nugatti, og hun påpekte alltid at brødskivene ikke skulle deles, enda ingen noen gang delte de opp til henne. Jeg spiste også Nugatti, selvom det ikke var favorittpålegget mitt. Bare fordi jeg kunne. Og Svolværpostei! Det husker jeg veldig godt fra mammas helger. Det var jo rart. Fisk. Sånn som ikke jeg skulle like. Men jeg syns det smakte innmari godt, ihvertfall på ferskt brød! Alle minnene mine fra barndommen er ikke om mat altså, selvom det kanskje virker sånn nå. Det er bare at det er sånn jeg leder opp til det store poenget. En annen ting jeg og lillesøsteren min spiste ofte, var sånn cornflakes-ting med sjokolade. Og siden dette er barndomsminner og lillesøster var enda mindre enn meg, så klarte hun ikke å uttale det, så hun kalte det Kongis (med stor K, bare fordi hun fant opp det ordet). Kongis! Jeg husker det så godt! Kongis, kongis, kongis! Alle sa det. Jeg, mamma, lillesøster, stepappa.

Og det er nå vi hopper tilbake til nåtiden! Jeg kjeda meg ikke i det hele tatt i dag, og hadde ihvertfall ingen andre ting å finne på enn å laste ned en sesong av America’s Next Top Model, så det var overhodet ikke det jeg satt og så på da jeg plutselig fikk det for meg at jeg måtte på butikken å kjøpe Kongis. Klokka ti på kvelden.  Jeg ringte Kristine, og hun ble med, fordi hun er sporty sånn. Så stod jeg plutselig der, med en komma søttifem liter Q-melk i armkroken, og titta på alle frokostblanding-eskene. Det er bare èn av de som er Kongis, men der og da spilte det ingen rolle hva jeg kjøpte, bare jeg fikk en med sjokoladesmak.

Holder du deg fast? Jeg  så på de forskjellige eskene med frokostblanding. Jeg kjente igjen Kongisen. Jeg visste ikke hvilken jeg skulle velge. Heldigvis var jeg bare på Kiwi, og ikke på Meny. Jeg fant ut at jeg ville velge pakke etter den som hadde den kuleste leken i seg. Det var da jeg oppdaget det, med skrekk og med tusen knuste barndomsminner; det finnes ikke leker i frokostblandingpakkene lenger!  Hva nå, skal man bare kjøpe frokostblandingen og være fornøyd med den?! Jeg nekter! Altså, jeg stod jo der, og jeg måtte ha noe, så jeg valgte selvsagt Kongis, bare for mimringens skyld, men jeg vil IKKE stoppe å være misfornøyd med produsentene. Dette er absurd. Dette burde politikerene legge mer vekt på i valgkampene sine, de virkelig viktige tingene i hverdagen til folk flest!

Jeg prøver å puste. Jeg prøver å roe meg ned. Jeg prøver å tenke på barndommen med glede, men jeg vet ikke om jeg er i stand til det lenger. Jeg prøver å spise Kongis. Det hjelper ikke lenger. Det smaker ikke noe. Jeg fikk ingen leke.

La oss alle gråte bitre tårer, sammen.