Skogen med det rare i

Siden det forrige blogginnlegget var så labert, så slår vi til med et nytt ett!

Jeg må nemlig berette om skogen med det rare i..

Det var en gang en fager møy som bodde for seg selv, i et lite hus, langt ute på landet.
Helt for seg selv bodde hun egentlig ikke, for det hadde seg slik at hun bodde sammen med to hunder, og en katt.

En dag, sent på høsten, gikk møyen og hundene en tur i den eviggrønne skogen. Vinterfuglende sang, bekken sildret, og det eneste som manglet for å gjøre denne dagen til en av mange vakre dager, var at solen skinte. Frostrøyken danset i luften ettersom den ble sluppet fri, og rosene begynte å sette seg i kinnene på møyen. Stenene ledet vei over bekken, og over på den andre siden trippet møyen, med hundene, mellom trærne.

Helt fortapt i sin egen verden ble møyen svært overrasket da hun hørte uvante lyder i den velkjente skogen. Det var en slags banking, og den kom fra et av trærne. Bank-bank-bank, sa det i treet. Møyen undersøkte treet, men hun kunne verken se hull under røttene, eller hakkespetter i toppen. Hun la hånden på trestammen, og kunne kjenne at det vibrerte ettersom treet banket. Bank-bank-bank. Hun banket tilbake.

La meg undersøke, sa den ene hunden, som hoppet rundt treet, og snuste. De fant aldeles ikke noen kilde til bankingen, så de slo seg til ro med at treet banket, og lot det banke i fred.

Et par dager etter tre-bankingen, så bega møyen og hundene seg ut på atter en tur gjennom den eviggrønne skogen. De lette etter det bankende treet, men de kunne ikke høre noe, og alle trærne så helt like ut.

Gjennom skogen og ut på veien bar det, og siden veien var så rett og fin, så gikk de like godt bortover veien også. Etter et stykke ville møyen spille hundene et puss, så hun smøg inn imellom trærne mens hundene ikke så, og gjemte seg. Det tok ikke lange tiden før møyen ble oppdaget av hundene, og da de kom mot henne, ropte hun, Jeg fant, jeg fant!

Hva fant du nå, da? spurte hundene. En tennisball, sa møyen, og så gikk de ut på veien igjen for å kaste ball, fordi veien er så rett og fin. Møyen var aldeles ikke ferdig med å leke gjemsel, så hun spurtet tilbake inn i skogen mens hundene var opptatt med å løpe etter ballen. Da hundene fant henne, ropte de i munnene på hverandre Jeg fant,  jeg fant!  Hva fant du nå, da? spurte de, fortsatt i munnene på hverandre. En tennisball!

Da de kikket rundt seg, så så de at det lå tennisballer over alt i skogen. De undersøkte litt, forde de er nysgjerrige sjeler, men de fant ingen grunn til at tennisballene lå der, og de ville ikke bli der for å finne ut av det, i tilfellet det var trollet som hadde lagt de der, så de tok med seg tennisballene de hadde funnet hjem, og lot resten ligge.

Da de var vel hjemme, så var de så trøtte og slitne, og ikke minst sultne, av alle hendelsene i skogen den siste tiden, at de sovnet rett etter at de hadde spist, alle som en. Og tennisballene? Ja, de ligger ute i bøtta, og venter på å bli kastet og hentet igjen.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute. For denne gang.

Den femte årstiden

Jeg skrev ikke feil i overskriften, nei. Det er fem årstider. Det blir egentlig åtte, men det er fordi den ene gjentar seg etter hver årstid. Den femte årstiden er en sånn tulleårstid, som ingen egentlig liker, den som er midt imellom to årstider. Ikke helt vinter, men ikke helt vår. Ikke helt vår, men ikke helt sommer. Ikke helt sommer, men ikke helt høst. Ikke helt høst, men ikke helt vinter. Det er den siste som røsker og river utenfor akkurat nå.

Det er kaldt, det er mørkt, og det regner. Nei, det snør! Nei, det regner. Nå snør det! Oi, nå snør det masse! Men det legger seg ikke. Nå er det varmt igjen. Kle på deg nå da, det er kaldt i dag!  Ikke helt høst, men ikke helt vinter heller. Det er ikke noe gøy. Jeg får lyst til å legge meg under dyna og bli vekt når det er vinter. Jeg liker vinter! Jeg liker snø, ordentlig snø, ikke våt, slafsete, “gå på meg og bli våt og kald og sur”-snø.

Det blåser også. Det blåser skikkelig, og det blåser surt. Surt og kaldt, og regn og snø. Nei, jeg liker ikke mellomårstiden, men jeg skjønner at det kan være forvirrende uten den også.

I mangel på noe å gjøre i dag, siden klær og sko er våte etter tur med hundene, så har jeg hatt blogg-makeover.  Designet er nytt, og jeg har lagt til noen ekstragreier på sida. Jeg kan nesten være tilbøyelig nok til å innrømme at jeg har hatt det litt koselig, med makeover, te, teppe, Josh Groban og Paolo Nutini, men det har ikke noe med mellomårstiden å gjøre! Det er fordi man har det så gøy som man gjør det til selv. Tenk!

Lost in my own head

Kjære fysioterapaut Stian!

Tidlig i dag fant du meg virrende i gangen i bygg 1A, som en trekkfugl i snøstorm. Jeg hadde forvirret meg fra gata, jeg fant til slutt døren jeg skulle inn i, ved hjelp av en mann ute på jobb. Med en hjelpende finger viste han vei, og med hjelpende ord ga han meg beskjed om at det fantes ikke mindre enn “mange” fysioterapauter der inne. Dette var gode nyheter for en som ikke engang finner riktig bygg i sentrum av en by hun har bodd mesteparten av livet sitt i. Heldigvis kom du og fant meg, og med litt forslått stolthet, og rødmende kinn tok jeg deg i hånda for å hilse på deg, mens du viste vei inn den grå døren på høyre side, og inn til kontoret ditt, et halvt skritt fra nevnte grå dør.

Du virket som en hyggelig mann helt fra begynnelsen av, så jeg håpet at ikke kontoret ditt gjenspeilet personligheten din. Med hvite, tomme vegger, en pult med en pc på, en stol til deg og en til pasienten og et undersøkelsesbord, bestemte jeg meg for at kontoret ikke hadde noe med personlighet å gjøre. Jeg gløttet bekymringsfullt på de skrikende hullene på veggen, etter et bilde som ikke fantes der lenger, mens du stilte spørsmål det var vanskelig å svare på. Som med retningssansen min, så er ikke hukommelsen den aller beste, så jeg vet ikke nøyaktig når jeg fikk senebetennelse i håndleddet. Jeg tror det er mer tre år enn to år siden, men jeg ville ikke rette på deg, du virket så målrettet. Jeg bare nikket og håpet det ikke hadde så mye med saken å gjøre, sånn egentlig.

Da det var på tide å undersøke håndleddene, ba du meg fjerne genseren og legge meg ned på bordet. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, selv om jeg følte det var litt kleint å ligge på et bord da du bare skulle sjekke håndleddene mine. Bordet var av et sånt slag at det kunne taes opp og ned om man ville, og jeg stirret i taket mens det kom nærmere og nærmere. Fysioterapaut Stian, du har veldig hvitt tak. Du vred, vendte, spente og klemte håndleddene mine med myke, varme hender, mens du hele tiden forklarte hva som skjedde, og roste. Om du roste meg eller håndleddet, vet jeg ikke, men jeg liker å tro at jeg var veldig flink som lå der mens du gjorde jobben din. Jeg ante et lite hint av dialekt, eller aksent, bak rosingen, selv om jeg ikke klarer å forklare det her. T’ene dine var litt skarpere enn jeg er vant til.

Etter mye klemming med de myke hendene, forklaring og rosing, så var du fornøyd. Jeg kunne kle på meg igjen, samtidig som jeg undertrykte trangen til å spørre deg hvilken håndkrem du bruker. “Finner du veien tilbake greit neste gang?” spurte du. Takk fysioterapaut Stian, takk for at du rippet opp i det, nå mens jeg stod midt i en tankeboble og funderte på hva annet de myke hendene dine kunne være fine å ha til. Jeg ble litt varm i topplokket, men klarte å kremte frem et “ja,” og late som om jeg kunne late som om jeg ikke ble flau. Vi gjorde unna betalingen, og satte opp ny time om en uke. Jeg fikk enkle øvelser jeg skulle drive med hjemme den uka, og det var på tide at jeg dro. Du åpnet døra for meg, og jeg tok et skritt ut i den knøttlille, like upersonlige gangen. “Uhm.. Hvor kommer man ut?” Trekkfugler er ikke skapt for snøstormer. Du geleidet meg til utgangsdøren, som var døren rett fram, og jeg fikk hastet meg avgårde før du rakk å spørre om jeg virkelig kommer til å finne veien tilbake til mandag.

Viktig melding

Helloooooooo, blogsies!

Dette er et blogginnlegg til min mamma!  Dette leser du mest sannsynlig ikke før i morgen, hvilket betyr at du har 2 months notice, om man kan kalle det det. Ja, for om to måneder og en dag, så er det aftener av alle aftener, nemlig julaften. Jeg vet jeg er lovlig tidlig ute. Hvorfor tar jeg opp dette nå? Fordi det er noe viktig jeg trenger å snakke med deg om, og også fordi at jeg vil ha det her ute, i full offentlighet, slik at om jeg plutselig er forsvunnet eller noe lignende, så er du hovedmistenkt nubah one!

Altså. La meg ha dette på det rene. Jeg skriver ikke dette fordi du er slem, eller fordi jeg ikke er glad i deg, for du er virkelig ikke så slem bestandig og jeg er glad i deg, men en av greiene med å være skilsmissebarn, er at man blir bytta på på julaftener. Det er koseligere enn det høres ut som.

Vel, jul.. La meg først snakke litt om jul. Tingene jeg liker ved jul.. Jeg liker å handle før jul. Det er koselig, og man får oppleve alle tingene som har ordet “jul” eller “jule” foran seg. Julestress, julelys, julemusikk, julehilsener, julegaver, julelukt.. Alle er litt ekstra hyggelig før jul, og håper at nissen følger med akkurat der og da. En av de tingene som er litt ekstra stas ved jul, er julemat! Julaften er en typisk kvinnenedverdigende dag. Kvinnen  i huset står i flerfoldige timer og slaver over grytene, mens barna ser på tegneserier og spiser godteri, og mannen er på den eneste åpne bensinstasjonen for å raske med seg en siste julegave.  Det er sånn det skal være! På julaften har man på seg BH, man brenner den ikke, og man slaver over maten med et smil, for belønningen kommer når maten står på bordet og man føler seg så elsket som man aldri har gjort før (ja, dette skal du få lov til å bruke mot meg en vakker dag).

Poenget kommer her: Julaften = Ribbe! Hvis noen kommer på julaften, og du har planer om å lage pinnekjøtt, men de liker ribbe istedet, så strammer du forkleet litt ekstra tight rundt livet og disker opp med ribbe også! Med sprø svor. Det tar lenger tid, men tenk så elsket du kommer til å føle deg! Man sier ikke “Jeg liker ikke ribbe, og jeg gidder ikke lage ribbe, så jeg lager pinnekjøtt og kjøper en ferdig ribbeklump fra varmdisken på Meny som jeg varmer opp til deg,” da kunne du like gjerne bare brent BH’en. På juletreet. Og julegavene. Foran småbarna. Ringer det noen bjeller? Bjelleklang? Det gjør det nemlig her! Sist jul jeg var hos deg, den traumatiske julen som for alltid vil være brent inne på minnelappen som tattisen til lederen av KKK, fikk jeg en tørr, ekkel klump som aldri vil kunne gå for “ribbe”, med bløt svor! *Sett inn lyden av julefølelsen som erstattes av babygråt og kvinner som bruker sitt siste åndedrag på å skrike av skrekk*

Det skal sies at du også, kjære mamma, er et menneske, og at mennesker gjør feil. Det er greit, og jeg har tilgitt deg, selv om dette var på grensen til utilgivelig. Jeg regner med du skjønner det nå. Det som er viktig her, er at denne feilen ikke gjentar seg! Derfor må vi nå, i disse to månedene, jobbe på spreng, sammen, for å forhindre at en lignende skandale skal manifestere seg på din elskede datters usannsynlig vakre hjernebark. Disse to månedene vil være viktige for å få til et bra samspill, vi må leve i symbiose (det er et ord jeg lærte på barneskolen, jeg kom nettopp på det, det vi lærte det i naturfagen, i forbindelse med soppens visdomsord! Og face it, jeg ER ikke samme art som alle andre der ute), og vi kommer til å komme ut av det sterkere enn noen sinne, med et bånd ingen kan bryte! På julaften i år blir det ribbe som aldri før! Jeg skal tilbringe romjula ute i skogen i Son, og passe hundene til Stine og Kåre, og det eneste jeg sitter med der ute vil være meg selv, hundene, og minnene om en jul som DU skal gjøre fantastisk!

Jeg regner med at du nå sitter med tårevåte kinn, det er det som ofte skjer når et menneske blir truffet med en slik uoverkommelig sannhet. Det er bare å begynne å bygge min kirke, men kall det helst et slott. Og la det bli fetere enn det til Disney. Hiv på noen drager som kan passe på meg mens jeg sover, så skal jeg stryke den forferdelige julen fra minnet mitt, og aldri rippe opp i det igjen.

Her er altså menyen den 24. desember 2009 klokka når maten er ferdig! RIBBE med SPRØ svor, pinnekjøtt, medisterpølser, medisterkaker, a shitload of grønnsaker (BROKKOLI og rosenkål, selv om sistnevnte er nasty, men det er JUL), kålrabistappe, brun saus, soppstuing, nå kommer jeg ikke på mer, men hvis det er noe du vil legge til, så gjør gjerne det! Et eller annet tofugreier til lillesøster, for eksempel. Jeg kan hjelpe til å lage mat, jeg, så kan vi være elsket sammen. Vi lager selvsagt nok til at vi kan spise det i hele romjula!

There! Nå har du fått to mnd (og en dags) notice, skriftlig, og i offentligheten, så da er det bare å legge klar BH’en, stramme forkleet, klistre på gliset og forberede deg på å slave over grytene! Hvis du av en eller annen grunn må se det nødt til å avslå dette tilbudet (I’m giving you an offer you can’t refuse), så må jeg ha beskjed om det skriftlig en god tid før, slik at jeg kan finne den beste frelsesarmèen å spise hos!

Ser deg til jul!

Høst

Det er begynt å bli kjøligere ute, og hvis man er oppe tidlig nok, så kan man se rimet omslutte de frosne gresstråene. Varmen fra kaffekoppen lager dogg på kjøkkenvinduet, så jeg kan tegne små ansikter i den. Det er deilig, det å være våken før alle andre. Det er fredlig og stille. Ute har fuglene såvidt begynt å våkne, og  jeg minner meg selv på å kjøpe nye matstasjoner til dem. Et par rådyr gresser på marken utenfor, og lager mørkegrønne spor i den frosthvite enga.

Jeg tar et dypt drag av kaffedampen, og reiser meg. Igjen morer jeg meg over hvor deilig det er å være våken før alle andre. Ingen som kan klage over at jeg lager kaffe, men faktisk ikke drikker den.  Klærne jeg la ut i går kveld ligger klare, nyvaskede og ferdig brettet. Det er viktig med rutiner, sa min mor. Jeg glir ut av morgenkåpen, henger den opp, tar på meg klærne, og gjør resten av morgenstellet på badet.

Ute er det fortsatt fredlig, fortsatt stille, og fortsatt kaldt. Frostrøyken indikerer hvert åndedrett. Jeg går ned trappetrinnene, og ned på grusen. Over gårdsplassen, og ut på veien. Hundre meter ned, og inn på stien i skogen. Bladene som allerede har gitt etter for årstiden prater under føttene mine. Knas, hves, risle, rasle. Jeg subber med føttene, sparker opp blader, får de til å prate høyere. Over meg skinner morgensolen mellom kvistene på trærne, og får de gjenværende bladene til å glitre. Det er så mange farger at øynene mine ikke klarer å oppfatte alle på en gang, det blir som å telle alle stjernene på nattehimmelen.  Fuglene begynner virkelig å våkne nå, og de som ikke allerede har dratt til varmere strøk, ønsker morgenen velkommen.

Jeg fortsetter ferden gjennom skogen, til den lille innsjøen. Den er helt forlatt, til motsetning om sommeren, da det alltid ser ut til å være noen der for å bade eller fiske. Tåken viker vei for solvarmen, og kan bare skimtes i de innerste, mørkeste vikene, og det finnes ikke en krusning på vannflaten.  Jeg står en stund og ser på vannet, og lar solstrålene varme bort rosene jeg kan føle på kinnene mine. Rasling i løvet tiltrekker seg oppmerksomheten min, og jeg får øye på blader som flyr, og to små, brune skikkelser som nærmest flyr opp og rundt trestammen. Ekorn.

Vel hjemme igjen setter jeg meg ned på steinbenken noen laget for flerfoldige år siden. Jeg lar hendene gli gjennom mosen som har tatt bolig på venstre side av benken. Den er fuktig og kjølig, forfriskende. Jeg lytter til de økende lydene fra resten av verden, som begynner å våkne opp.  Frostrøyken markerer åndingen min, og bladene på bakken prater. Gresset reiser seg mot solen, varmer seg opp igjen, nekter å gi opp. Et vindkast feier mellom kvistene og tar med seg bladene som gir opp for årstiden med et sukk.

Jeg reiser meg, og finner veien inn igjen med et smil om munnen. Jeg setter på en ny kanne kaffe, og tenker at dette er en vakker dag.

Jeg elsker høsten.

En tier til doen

En kløe som aldri går vekk. Det klør intenst. Du er klar for å grave neglene helt ned til skjelettet bare for å få det vekk, men du når ikke til det stedet det klør. Gang det med tusen, så har du meg.

Jeg åpner øynene, fokuserer, ser. Knær. Mine knær. Jeg tror de verker, men jeg er ikke sikker. Hvor lenge har jeg sittet med beina i kors? Jeg ser videre. En tom pappkopp. Nei, ikke tom. Mynter. Når kom de dit? Bagen ved siden av låret mitt. Videre. Føtter. Andres føtter. Jeg vet at det er kaldere, for tærne stikker ikke lenger ut av skoene deres. Leggene er ikke bare, de har på seg sorte strømpebukser under skjørtene sine. De går med de høye helene sine uansett årstid, men tærne stikker ikke ut lenger. Klikk-klakk sier helene. Det må være kaldere. Jeg fryser ikke, tror jeg. Hvilken dag er det? Hvilken måned er det? Jeg glimtet en forside av VG, 23. september. Når var det? I går? Forrige uke? Klikk-klakk, klikk-klakk. Jeg vet ikke. Jeg kikker oppover. Ansikter som haster forbi. De ser rett fram der oppe. De ser ikke på meg. Jeg vil ikke at de skal se på meg. Hvis de en sjelden gang gjør det, ser ned på meg, så får de det uttrykket. Øyebrynene går oppover og munnen går nedover. Noen sier æsj. Noen rister på hodet.

Jeg lukker øynene igjen. Klikk-klakk, klikk-klakk. Jeg prøver å føle, tenke. Jeg føler ingenting og jeg tenker ingenting. Kroppen går på instinkter, instinkter som aldri skulle vært der. Menneskeskapte instikter. Onde instinkter, og jeg må følge dem. Jeg skifter på vekten. Nå kjenner jeg at knærne verker, men jeg bryr meg ikke. Jeg setter allikevel opp knærne for å få litt mer dekke, jeg vil ikke bli lagt merke til. Være usynlig. Kroppen vrir seg nok til at jeg får åpnet glidlåsen på bagen. Det går tregt, fingrene er stive. I lommen på innsiden av glidelåsen ligger sprøyta. Den er fulladet og klar til å brukes. Jeg har allerede brukt den for mange ganger etter hverandre. Jeg tar en titt i pappkoppen, har jeg råd til å kjøpe en ny? Nå går alt på automatikk. Knips, trykk, arm, åre, inn, trykk, slapp av. Jeg åpner øynene. La noen merke til det? Jeg vet ikke. Jeg ser ingen. Jeg ser farger, og bevegelse. Jeg hører klikk-klakk.

Jeg hører ikke klikk-klakk lenger. Det må være natt. Det er stille, men ikke fredelig, det er aldri fredelig. Jeg må røre på meg. Jeg må opp. Det er ikke det kroppen forteller meg, kroppen forteller meg at jeg må bevege meg for å finne noe å fylle årene med. Hjernen forteller meg ikke noe, den er død. Sprøyta ligger i lommen på innsiden av glidelåsen, men den er tom. Jeg tar bagen over skulderen og går. Det går ikke raskt. Det er vanskelig å få beina til å fungere etter at de har sittet i kryss så lenge. Hvor lenge? Jeg vet ikke. Jeg snubler i noe på bakken, og må stable beina under meg for å få igjen balansen. Det klirrer i myntene i pappkoppen. Kroppen må ha noe nå. Jeg tvinger beina i retning SevenEleven. Kjøper en tipakning Lucky. Jeg har ikke råd til annet, og jeg har for stive fingre til å rulle noe selv. Mannen bak kassa sender meg et blikk som sier at han ikke vil ta imot myntene som jeg har tatt på. Syns jeg hører tankene hans “hvem vet vel hva som har vært bortpå de”. Jeg legger myntene på disken. Jeg er vant til at folk tror jeg er smittsom.

Røyken røyker opp seg selv, og jeg må tenne en ny med en gang. Det skjer igjen, og innen jeg er på røyk nummer fire, har jeg kommet frem til Oslo S. Jeg kjenner at jeg må tisse. Jeg blir fortvilet, alle toalettene koster penger å bruke, og jeg har ikke flere mynter. Jeg ser en liten samling mennesker, kanskje tre eller fire, hjernen min vil ikke telle. Beina beveger seg bort til menneskene, og jeg spør om de har en tier til overs. Det blir stille. Jeg spør igjen. “Jævla narkis” sier de. Jeg forteller dem at jeg må på do, og at jeg trenger penger til det. “Hvis du tror jeg gidder å sponse rusen din, så tror du feil, altså. Juger oss sånn midt opp i trynet, vi vet hva penga går til, du må på do du, liksom. Du får skylde deg sjæl,” sier de. De begynner å le, også forsvinner de. Rusen min koster mer enn ti kroner, og jeg har lyst til å løpe etter de. Jeg har lyst til å skrike til de, og fortelle at det ikke er min feil. At jeg ikke valgte å bli avhengig av rus. Men jeg orker ikke. Jeg er for svak. Jeg er så svak at jeg ikke klarer å slutte å ruse meg, og jeg er så svak at jeg ikke klarer å fortsette. Jeg står der. Nå hører jeg klikk-klakk, klikk-klakk. Det kommer nærmere. Noen legger en varm hånd på skulderen min. Jeg antar jeg er kald allikevel. En damestemme forteller meg at jeg må gå, og viser meg veien til utgangsdøren. Jeg vet hvor utgangsdøren er. Jeg trenger en tier til doen.

Kaldt

Det er ingenting som er bedre hjerneføde enn tanken på å dø. I det sekundet man tror livet er over, innser man hvor lite man har lyst til at alt skal ende. Alle tankene sprenger i hodet, og man blir så svimmel at man lurer på om ikke det er best å dø allikevel. Selv opplevde jeg dette med døden senest i formiddag, og det var som om jeg stirret på et makrobilde. Alle detaljer var synlige, og de gapte til meg, og lo. Ihvertfall føltes det sånn.

Ute sludder det. Det er over halvveis. Det heller mer mot vinter enn mot sommer. Det er frost på bakken om morgenen, og det er bare et fåtall av timer i løpet av døgnet hvor frostrøyken ikke står ut av munnen på en. Man ser tilbud om vedsalg i hytt og pine, og folk snakker om kakao og julegaver. Gamle tøfler blir funnet fram, sammen med fjorårets vinterklær.

De som kjenner meg vet at jeg alltid fryser. Bortsett fra på hendene, de er nesten alltid varme. Ute sludder det. Jeg ser på været. Det er grått, det drypper. Dryppe-dryppe-drypp. Jeg fryser. Nei, jeg fryser egentlig ikke, men jo mer jeg ser på været, jo mer var blir jeg. Det er litt kjøligere på gulvet, er det ikke? Det er jo mye deiligere å komme inn fra tur, hvis man kommer inn i en ordentlig varm leilighet, ikkesant? Jeg klarer ikke å fyre i peisen, har aldri klart det. Jeg har nettopp flyttet, og her er det ingen peis uansett. Ingen ting å ikke klare. Ikke tenk på det.

Jeg subber bort til det ene hjørnet i stua, Trøtten henger fortsatt igjen i øynene mine. Jeg vil ha det varmere. I hjørnet, mot veggen, så den ikke skal være forstyrrende, står den. Den som skal gjøre dagen min varmere, koseligere. Jeg skal få besøk i dag, jeg vil ikke at hun skal fryse. Det er kaldt ute. Jeg triller ut gassovnen. Det er elektrisk ovn på den også, alt i ett. Jeg vil ikke bruke strøm, jeg er blakk. Jeg husker hvordan jeg skulle slå den på, pappa forklarte det. Vri gassen til på. Hold nede knappen som slipper ut gass. Trykk på tenneknappen noen ganger, til det tenner. Ikke vær så treig, da kommer det for mye gass ut. Jeg gjør som han forklarte for lenge siden, og jeg gjør det rett. Gassen tenner på, og det tar bare noen sekunder før man kjenner varmen, enda det står på det laveste. Vil ikke sløse. Det er kaldt ute. Jeg er blakk.

Jeg rusler ut på kjøkkenet, fornøyd med at jeg kan få det varmt og godt her. Akkurat på grensen til for varmt, det er best, ihvertfall i dette været. Det er nok litt varmere ute også, for det er ikke helt sludd. Det er tungt regn, og det hamrer på taket mitt. Det er ute, jeg er inne. Her er det varmt snart. Jeg setter på vannet og begynner å vaske opp. Eller gjør jeg egentlig det? Jeg husker ikke. Det er ikke så mye å vaske opp, bare litt bestikk, et glass og en mugge. Det verste er bestikket, det er så kjedelig å vaske opp bestikk. Jeg registrerer en lyd fra stua. Det er mange lyder i denne nye leiligheten, men jeg har bodd her lenge nok til å vite at den lyden ikke skal være der. Jeg går for å undersøke. Det er noe galt med gassovnen. Det strømmer ikke gass og varme, sånn som det skal, og det ser ut som om det brenner langt der nede. Nær gulvet.

Jeg bryr meg ikke om kulda. Det er ute det er kaldt, ikke her. Jeg ville bare ha det litt varmere. Jeg trengte det ikke. Aldri fornøyd. Nå brenner det. Jeg vil ikke vite hvordan det ser ut når elleve kilo gass og en liten flamme stifter bekjentskap. Jeg vil ikke dø fordi jeg ikke hadde det bra nok. Det er mye jeg ikke vil, og det er enda mer jeg fortsatt vil. Det er ikke akkurat noe som passerer i revy, men tankene sprenger i hodet, og jeg blir svimmel. Det kjennes ut som om øynene går bakover i hodet mitt. Det gjør vondt.

Jeg stormer til ovnen og skrur den av, sånn som pappa forklarte for lenge siden. Vri gassen til av. Det blir stille. Det brenner ikke. Jeg ser på hendene mine. De skjelver. Resten av kroppen min skjelver. Jeg er ikke kald. Det er ikke derfor jeg skjelver. Jeg finner fram telefonen, og gjør det jeg alltid gjør når jeg er redd. Jeg ringer til noen. Pappa tar telefonen. Jeg forklarer hva som har skjedd. Stemmen min skjelver. Han sier det ikke er noe farlig. Det er ikke farlig. Jeg trodde jeg skulle dø, og han forteller meg at det ikke er farlig. Prøv å dø selv, og se hvor ikke farlig du syns det er. Jeg vil ikke snakke mer i telefonen. Han sier han skal komme og se på ovnen i ettermiddag. Det er sikkert bare støv og hår der. Javel, sier jeg, og kjenner varmen fra tårene som renner ned over kinnene. Jeg legger på. Javel. Nå er jeg aleine igjen. Det som jeg jobbet med i flere uker, grunnen til at jeg sluttet på skolen og begynte i terapi melder sin ankomst. Angst. Dødsangst. Leveangst. Jeg vet ikke, jeg bare vet at jeg ikke klarer å stoppe å skjelve, og tårene vil ikke slutte å varme kinnene mine. Jeg har angst, og jeg har angst for å ha angst. Jeg får ikke puste. Jeg må hyperventilere. Jeg blir svimmel. Nå ligger jeg på gulvet og hyperventilerer, griner og skjelver. Jeg er glad ingen ser meg nå. Jeg har lyst til å ringe noen. Kan ikke. Vil ikke at noen skal vite hvordan jeg har det. Klarer ikke. Det er ikke farlig.

Jeg klarer ikke roe meg ned på gulvet. Det er kaldt. Jeg må gjøre noe. Tenke på noe annet. Jeg setter meg opp. Holder meg fast i veggen. Jeg besvimer ikke. Jeg reiser meg. Tørker. Blunker. Finner oppvaskkosten. Bestikk er det verste å vaske opp. Jeg tørker benken. Jeg vasker vasken. Jeg vasker do. Jeg støvsuger. Jeg flytter sofaen. Støvsuger. Mye hår. Hår som brenner. Jeg vasker gulvet. Nå er det ikke mer å gjøre. Jeg setter meg ned. Jeg begynner å skrive. Gassovnen står i det ene hjørnet i stua. Den ser på meg. Den sier
unnskyld. Eller så ler den. Det trommer på taket. Jeg er kald. Det er kaldt.

Jeg legger meg under dyna.

Valgvalgvalg

I dag skal jeg være som “alle andre” og blogge om det “alle andre” blogger om. Valget. Oh yeah.

Når jeg tenker på valget, så får jeg litt “krølle meg sammen i et hjørne og vugge til de kommer og henter meg”-tendenser. Jeg har jo stemt! Stemte jeg rett? Tør jeg å si til folk hva jeg stemte?

Jeg er generelt en ganske snill person, og jeg liker når folk liker meg. Jeg er veldig konfliktsky, og hater når folk er sinte på meg. Når det kommer til et slikt valg, så må man ta på seg rustning, pinnsvinpigger, spytte giftig slim, og benytte alle andre slags forsvarsmekanismer, for alle kommer til å hate deg uansett. I hvert fall for en periode.

Stem rød-grønt, og alle borgelige hater deg. Stem borgelig, og alle rød-grønne hater deg. Stem norgespatriotene, eller ikke stem i det hele tatt, og alle hater deg. Stem blankt, og alle syns du er dum.

Jens er dum, Siv er dum, Erna er dum, Kristin er dum, Carl er dum, Trond er dum, Jonas er dum, Liv Signe er dum, Dagfinn er dum, du er dum, jeg er dum, ho som sitter i kassa på Rimi er dum, han som kjører taxi er dum, de som går over veien er dumme, alle er dumme! Ingen har noe fornuftig å si, og nå kommer i hvert fall landet til å gå til h*lvete. Kvinner skulle aldri fått stemmerett, for de stemmer bare feil uansett, menn skulle i hvert fall aldri fått lov til å stemme, hva vet vel de? Politikerne juger, men du må stemme det partiet jeg liker allikevel, selv om du ikke vet hva de står for, eller ikke mener det samme, hvis ikke liker jeg deg ikke.

Hæ, vil du ha høyere skatter? Vil du ikke ha strengere fengselsstraffer? Vil du virkelig betale så mye bompenger? Vil du ha motorvei fra Kristiansand til Oslo til Sverige? Vil du ikke ha strengere innvandringspolitikk? Syns du liksom de skal drive og bore etter olje, hva med de som kommer etter oss? Vil du ha privatisering av sykehus? Mener du at du har lyst til å betale for lege og tannlege? Skal skolebøker plutselig koste penger igjen? Det gjør vel ikke noe om bøndene flytter inn til byene? Hvorfor skal vi ikke være medlem av EU? Hva skal vi med FN og NATO da, liksom? Det gjør vel ikke noe om vi bare sprenger et par u-land for å få fred, vel?

Det er under et valg at de mer gjemte sidene av folk siger frem som lukten på en fis ingen hørte. Ut av det blå krangler man om ting man ikke visste man brydde seg om, plutselig fikk man veldig lyst til å gå og klemme et tre, verne om en plante, måke til en innvandrer eller skyte en ulv. Boka “Hersketeknikk” av Hilde Sandvik og Jon Risdal kommer plutselig på bestselgerlisten. Hvert fjerde år får hele Norges befolkning utløp for alle de innestengte, negative følelsene sine. Hvert fjerde år praktiseres janteloven som aldri før.

Det er et såkalt “hemmelig valg”, men om du ikke sier hva du stemte, så betyr det at du ikke kan stå for det. Hvis du sier hva du stemte, så kan vi fortelle deg hvor feil du tar…

Jeg går og legger meg under dyna og prøver å finne mitt “happy place”.

Kortslutninger

Sooo, shall we blog?  JA, det skal vi!

…og hva skal vi blogge om?  Ting man putter i munnen! Hvorfor? Fordi jeg har fabelaktig inspirasjonsmennesker på msn!

Jeg og Stine var på butikken her om dagen, for vi ventet på at bursdaggaven til mamma skulle bli ferdig. I butikken var det smaksprøver på sånne drikketing, Sappè Aloe Vera (fant man ut at det het etter litt googling). Flaskene er kule. Fine farger, det ser fresht ut. Fææænsi. Skikkelig salgstriks, det der med å ha kork kombinert med kopp! Alt dette høres veldig kult ut, men ved et punkt var det en kortslutning hos de som laget denne drikken. Det er klumper i den. Når man tenker på aloe vera, så tenker man på forfriskende, kjølig, deilig naturmiddel. Når man tenker vann, tenker man forfriskende, kaldt, lindrende, deilig væske. Disse to kombinert må jo være en herlig gave til menneskeheten! Feil. Igjen, det er klumper i den.  Mens man drikker kaldt, kjølig, forfriskende vann, så skal det sildre ned i halsen med myke kjærtegn. Det er ikke meningen at det skal gulpe ned i halsen med vann og klumper som kjennes ut som glassmaneter, dette gjør at man får forvrengt verdensbilde og helst vil sette seg ned i et hjørne og hyperventilere med armene omfavnet rundt seg selv mens man vugger frem og tilbake og venter på den hvite, trange trøya. Det er 20kr jeg aldri vil få tilbake, og jeg investerte de i noe veldig, veldig ondt. Enda jeg nettopp hadde smakt på faenskapet! Selgerene må ha vært knusedeilige, men jeg husker ikke det engang. Jeg har sviktet, ikke bare meg selv, men menneskeheten. Jeg gråter.

Oh, the horror! Jeg hadde nettopp tissepause. Tenk om man må tisse aloe vera-klumper i lange tider etter å ha drukket det der, da? Jeg er glad jeg aldri klarte å drikke det.

Mens jeg er inne på temaet kortslutninger i matveien, for det er alle klar over at har skjedd siden mennesket begynte å smake på maten sin, så skal jeg ta opp et par ting til.

La meg starte med ananas. Ananasen er en majestetisk, for ikke å glemme fryktinngytende, samt velstående herre i matveien. Han er fuktig og forfriskende i en ellers trist og grå hverdag. Man kan spise ananas når som helst, og selv om han ikke har noen spesiell årstid knyttet til seg, så har han en ekstra spesiell plass i manges hjerter på sommeren. Så kommer det noen med akkurat nok IQ til å åpne en skyvedør, og finner ut at de skal plassere ananasen på pizzaen sin. Her sier det seg selv at det er noen kortslutninger. Så tok sikkert den samme personen og avla seg selv med søsteren sin, og barnet deres fant ut at det skulle putte ananas i taco. Logisk? Ja, hvis du tenker på hvem som fant det opp, men for alle andre? NEI! Det henger ikke sammen! Gå hjem og fiks kortslutningene deres!

Blodpølse. Bare navnet bør få enhver person med stoltheten i behold til å rygge tilbake til livmora med grøsninger fra herfra til  Neptun. Blodpølse er til nød hundemat.

Makrell i tomat. Det er noe med klumpene. Finhakket makrell i tomat på tube går bra, det sier seg selv, for når man smører pålegget på brødskiva så skal det  bre seg utover, glatt og fint. Det skal være en vakker skue for øyet, maten må SE spiselig ut for at man skal kunne spise den. Med makrell i tomat med klumper i, så blir klumpene strødd på skiva som kroppsdeler fra tapre soldater etter en tapt krig. Og ærlig talt, kan de ikke i det minste fjerne skinnet på fisken før man stapper den oppi med tomatene? Man kunne jo like greit hatt øynene som lå der og så opp på en.

Den neste kortslutningen er en verdenssensasjon. Når man har god tid, fuglene kvitrer, sola skinner og livet er herlig, så lager man seg dette til frokost. Skuffende få tenker på hvor ekkelt det egentlig er. Speilegg. Det SER kanskje ok ut, hvis det står heeeeelt i ro, og ikke får muligheten til å skjelve som en slapp gelèklump. Når man putter gaffelen i det, så tyter det ut som febrilske maur ved dommedag, og renner ut over hele tallerkenen. Det er som om man dreper sin egen mat før man spiser den i sitt eget blodbad. Ekkelt. Egg skal stekes med knust plomme og på begge sider.

Nå kortslutter hjernen min, jeg kommer ikke på noe mer just nu, men I’ll be back!

Dikt til mamma

Hurra til deg på dagen din

Nå er du gammel, men fortsatt fin

Jeg og Charlotte er glade i deg

Og håper at når du blir eldre så blir du seig

Mange gaver på dagen du får

Det er fordi du fyller så mange år

Nei, seriøst, du er fortsatt ung, frisk og sprek

Nesten halvveis til hundre, 53 til blir en lek!

Gratulerer med dagen, mamma! Det er mange gaver som venter på deg her, bare se!